UNNTAKSTILSTAND

Jeg har tidligere skrevet om det å være usikker på hvor personlig jeg skal være her på bloggen. Hvor mye skal man fortelle om familien og sine nærmeste? Når noe skjer med det som er aller mest dyrebart og viktig her i livet. Jeg klarer ikke å fortsette å blogge om interiør - som om ingenting har skjedd, når noe annet preger dagene mine og tankene mine. Selv om dette er mitt "fristed" fra mye av hverdagens kjas og mas, velger jeg å dele litt av livet når det berører meg som sterkest. 

Foto "Tears of nature" funnet via Weheartit. 

En uke i unntakstillstand er forbi hos oss. Minstemann var urolig natt til mandag, og våknet ekstremt trøtt og sliten. Vi tenkte det var på grunn av dårlig søvn, og fulgte han til barnehagen sammen med storesøster som vanlig. Jeg sa fra at han hadde sovet litt dårlig, så de visste hvorfor han var så trøtt, og regnet med det ville gå over etter hvert. Jeg dro på jobb, og fikk melding fra barnehagen om det var greit at han sov litt, han hadde nemlig duppet av i barnehagen. Det var greit, ettersom han hadde litt å ta igjen fra natten før. Litt over 11 ringte de meg, og fortalte at han hadde sovet en time, men at han nå hadde sovnet igjen, ved matbordet! Det er jo veldig uvanlig for en aktiv gutt på 3 år. Så jeg hentet han hjem, og bar han sovende ut i bilen. Hjemme orket han ikke stort, sov et par timer til, orket ikke gå, og når jeg bar han hadde han ikke en gang krefter til å holde hodet sitt selv, men hvilte det på skulderen min. Jeg slet med å få i han mat, han spiste ikke en gang opp isen han fikk tilbud om. Heldigvis var han flink til å drikke, så han fikk i seg noe næring. Lille gutten vår, bare satt eller lå i sofaen, snakket ekstremt lite, og orket så vidt å svare når vi spurte han om enkle ting som "vil du ha juice?" - kanskje han kunne nikke, men de fleste gangene måtte vi bare prøve å gi han for å se om han ville ha. 

Tirsdag startet likedan, så vi bestemte at vi måtte å sjekke hva dette kunne være for noe. Legen syns også at han var unormalt slapp, og undersøkelsen og  prøvene fra legekontoret var helt normale, så hun ville at vi skulle dra inn på sykehuset for en grundigere sjekk. Kort fortalt ble det innleggelse med urinprøve, blodprøver, røntgen og spinalpunksjon. Stakkars tapre gutten vår! Ikke lett for mamma- og pappahjertet og se han slik, med alt han måtte gjennomgå! "Jeg klarer ikke gå selv" sa han flere ganger, og "Jeg har lyst til å løpe, mamma, men jeg orker ikke". 

På sykehuset kunne de ikke se noe unormalt på noen av prøvene, noe som var spesielt i seg selv sa legene, for med så mange prøver burde de kunne se NOE som var unormalt, men det kunne de ikke finne. Så vi vet ennå ikke hva det skyldes! Litt skummelt.. Vi får flere prøvesvar på mandag, kanskje vi vet mer hva dette kom av da. Heldigvis er han mye bedre nå, i dag har han nesten vært den livlige gutten som vi er vant til. Selv om han blir sliten innimellom har han lekt mye, syklet og løpt rundt og vært mer pratsom og aktiv enn han har vært hele uken. Han har hatt litt ubehgag og smerter på grunn av prøven fra ryggen tror vi, og er fortsatt litt urolig i kroppen på kveldene, men vi håper han skal slippe det veldig snart! 

Takker på forhånd for forståelse for at jeg velger å dele dette. Nå satser vi på en bra søndag og en ennå bedre uke! 

Pin It